Tekst: Sofies Verden(1991) av Jostein Gaarder
a)
De nye sentrale slagordene i romantikken var følelse, fantasi, opplevelse og lengsel.
Dyrking av ”jeg’et”, som ville si at det ble “fritt fram” for enkeltindivided til å gi sin egen fortolkning til tilværelsen.
Dikterene i romantikken var mer fri en i tidligere epoker som barokken, der for eksempel Back og Handel komponerte sine verker til Guds ære, og etter strenge regler. Beethoven var en slik “fri” dikter, som ikke fulgte noe spesielt mønster.
De som ble regent som romantikkerne var som oftest unge menn, mange av dem studenter som kom fra byen, og de hadde en “anti-borgerlig” instilling til livet.
Romantikken hadde flere likhetstrekk med hippiekulturen på 1950-tallet. For en romantikker var det viktig å oppleve livet, samtidig som de ble forbundet med dovenskap.
Mange tok selvmord eller døde av tuberkulose i tidlig alder, og selvmordstatistikken gikk opp etter brevromanen “”Unge Werthers lidelser” av Goethe kom ut. (Der Werther skyter seg selv fordi han ikke får den han elsker” – den uopnåelige kjærligheten.)
Et av de viktigste trekkene ved romantikken var naturlengsel og naturmystikk.
Romantikken dyrket i tillegg den nasjonale følelsen. Norge frigjorde seg fra Danmark.
b)
Nasjonalromantikerne var spesielt opptatt av folkets historie, folkets språk og den folkelige kultur. De var opptatt av organismer; det meste ble betraktet som organsimer, planter, folk, diktverk, språket og til og med naturen.
