”Gjer leksene dine gut” er et av de nyeste essayene skrevet av Are Kalvø. Essayet ble publisert på hans egne nettsider i slutten av desember 2009.
I forbindelse med klimatoppmøtet i København har Are Kalvø kjent seg mer og mer igjen på de mest irriterende lærarane sine. Hvorfor? Fordi lærene allti har vært flinke på å påpeke ting som for eksempel det med at når man skal skrive en stil eller rekke en innlevering må man planlegge og begynne med en gang og ikke rett før det ikke går an å utsette det mer. Han får fram eksempler på at mange er ”i siste liten” mennesker, ungdommer som har fått særoppgaver i å skrive om bøkene hans kommer i siste liten og spør om dumme spørsmål som kalvø bare har lyst å besvare med en setning; ”Kunne du ikkje begynt ein dag før?”. Klimatoppmøtet kommer inn i bildet når han begynner å sammenligne ”late” elever med verdens mektigste og viktigste mennesker, voksne politekere. Det er litt bekymringsfult når klimaforhandlerene skal møte pressen, med en ”uforberedt, uffulstendig og mangelfull” tale som ”Alle verdens land/verdens nasjonar/jordas folk/ har blir komme fram til ein avtale land har komme fram til bli blitt enige om...”
onsdag 10. februar 2010
Ikkje Amerika, men Amerika
Denne teksten kom ut i ”Aftenposten” 30. Aug 2000, og er ein ironisk eller sarkastisk tekst rettet mot Oslo byråd, der Fløgstad foreslår at Sør-Amerika blir ett ”valgfritt sidemål”. I teksten får vi vita at Fløgstad både er Sør-Amerika ekspert og nynorskforfattar, så det er troverdig å tro at denne saken med valfritt sidemål som blir tatt opp i artikkelen, på et ironisk vis. Min oppfatting er at ironien i teksten kommer klart fram, sammen med Flagstads synspunkt. Jeg tror det hele er for å latterleggjøre selve konseptet om frivillig sidemål.
I teksten tar Fløgstad til ordet for at elever i Oslo området skal slippe å ha om Sør-Amerika i geografifaget/fagene. Han mener at elevene har for lite kunnskap om Amerika, og at læren om Sør-Amerika er unødvendig. Han mener heller burdefokusere på Nord-Amerika, fordi det er mer nærliggende våres kultur, på samme måte som det blir sagt at bokmål er mer nærliggende våres talemåte enn nynorsk. Han bruker mange argumenter fra nynorskdebatten til sin egen argumentasjon, for eksempel; ”Etter vår meining er det naudsynt at elevane får meir tid til å arbeide med hovud-Amerika i nord, utan å måtta bruka mykje verdifull tid på det sørlege subkontinentet”. Dette er et argument som blir brukt i målforms debatten. Man mener at elevene må bruke for mye tid på nynorsk, som kan si blir regna som et ”subkontinent”, sørlandet. Videre har vi flere eksempler: ”Ein legg til grunn at svært få Oslo-ungdomar vil få praktisk nytte av Sør-Amerika i sin vidare yrkeskarriere”. Igjen er det et velkjent argument fra målformsdebatten som blir bruk, bare et lite antall ungdommer vil få bruk for nynorsk senere i livet. Nok et eksempel ”Alt i dag er det slik at 90% av det som blir sagt om Amerika, handlar om Nord-Amerika.”. Man ser parallelle linjer med målformen, bokmål (Nord-Amerika) er det mest brukte språket.
Sarkasme er et virkemiddel som går igjen i teksten til Fløgstad. Sarkasmen skaper en provoserende stemning som understreker poenget, samtidig som det skaper humor i teksten. Godt eksempel på det er ”dersom det visar seg at prøveordninga er vellykka, ser ein for seg at forsøket vil kunna utvidast til å gjelda dei mest forvirrande kyststrekningane på vestlandet og i Nord-Norge, og einskilde særleg ubetydelege øyar i ytre Oslofjord.” Han foreslår med andre ord å utelukke noe av vårt eget land fra undervisningen. Han sammenligner det å fjerne avgjørende deler av landet med å fjerne en avgjørende del av språket og kulturen vår, dette blir sett på som en provoserende og sarkastisk måte.
Hovedsynspunktet og det Fløgstad prøver å få frem i denne tekster er sette søkelys på hvor latterlig den egentlige diskusjonen er, sidemålsdiskusjonen. Som sagt så er hele teksten ironisk ved bruk av en oppfunnet konflikt som fungerer som parallell til den reelle konflikten. Fløgstad bruker poeng fra den oppfunnede konflikten og overfører det til den aktuelle teksten. Fløgstads tar opp problemer og argumenter, og setter dem inn i en ny sammenheng som setter debatten i et ”nytt lys” og kansje det gjør at man ser annerledes på saken.
I teksten tar Fløgstad til ordet for at elever i Oslo området skal slippe å ha om Sør-Amerika i geografifaget/fagene. Han mener at elevene har for lite kunnskap om Amerika, og at læren om Sør-Amerika er unødvendig. Han mener heller burdefokusere på Nord-Amerika, fordi det er mer nærliggende våres kultur, på samme måte som det blir sagt at bokmål er mer nærliggende våres talemåte enn nynorsk. Han bruker mange argumenter fra nynorskdebatten til sin egen argumentasjon, for eksempel; ”Etter vår meining er det naudsynt at elevane får meir tid til å arbeide med hovud-Amerika i nord, utan å måtta bruka mykje verdifull tid på det sørlege subkontinentet”. Dette er et argument som blir brukt i målforms debatten. Man mener at elevene må bruke for mye tid på nynorsk, som kan si blir regna som et ”subkontinent”, sørlandet. Videre har vi flere eksempler: ”Ein legg til grunn at svært få Oslo-ungdomar vil få praktisk nytte av Sør-Amerika i sin vidare yrkeskarriere”. Igjen er det et velkjent argument fra målformsdebatten som blir bruk, bare et lite antall ungdommer vil få bruk for nynorsk senere i livet. Nok et eksempel ”Alt i dag er det slik at 90% av det som blir sagt om Amerika, handlar om Nord-Amerika.”. Man ser parallelle linjer med målformen, bokmål (Nord-Amerika) er det mest brukte språket.
Sarkasme er et virkemiddel som går igjen i teksten til Fløgstad. Sarkasmen skaper en provoserende stemning som understreker poenget, samtidig som det skaper humor i teksten. Godt eksempel på det er ”dersom det visar seg at prøveordninga er vellykka, ser ein for seg at forsøket vil kunna utvidast til å gjelda dei mest forvirrande kyststrekningane på vestlandet og i Nord-Norge, og einskilde særleg ubetydelege øyar i ytre Oslofjord.” Han foreslår med andre ord å utelukke noe av vårt eget land fra undervisningen. Han sammenligner det å fjerne avgjørende deler av landet med å fjerne en avgjørende del av språket og kulturen vår, dette blir sett på som en provoserende og sarkastisk måte.
Hovedsynspunktet og det Fløgstad prøver å få frem i denne tekster er sette søkelys på hvor latterlig den egentlige diskusjonen er, sidemålsdiskusjonen. Som sagt så er hele teksten ironisk ved bruk av en oppfunnet konflikt som fungerer som parallell til den reelle konflikten. Fløgstad bruker poeng fra den oppfunnede konflikten og overfører det til den aktuelle teksten. Fløgstads tar opp problemer og argumenter, og setter dem inn i en ny sammenheng som setter debatten i et ”nytt lys” og kansje det gjør at man ser annerledes på saken.
DET FOLK VIL HA?!? Av Are Kalvø
Kåseriet ”DET FOLK VIL HA?!?” ble publisert på Are Kalvøs nettsider i 2005 og er ment som underholdning og reklame for programbladet til revyen ”Det folk vil ha”.
Bodskapet er ikke er så skjult som det er i enkelte andre lignende tekster, noe som iallfall får meg til å ha lyst på å lese videre helt til siste punktum. Kåseriet er et uttrykk for Kalvøs irritasjon over irriterende mennesker i verden. Stereotypiane vi finner på TV og i andre media blir skildret på en veldig humorstisk måte, de plagsomme, altvitende menneskene som kommenterer nyhetssaker, politiske utsagn og diskusjoner på vegne av andre, til tross for at folk flest i de fleste saker ikke har noe som helst til felles med disse menneskene. Are Kalvø fremmer et humoristisk opprør mot den velkjente frasen ”det er dette folket vil ha”, der han kommer fram til at folk slettes ikke vil ha ”ca. sekstitre år gamle halvnakne snikfotograferande trampolinehoppande onanistar som har sex og syng surt i beige skjorte og briller”. For om det var ”det folk vil ha” hadde det ikke vært mennesker som foretrekker og ser på nyheter hver dag. Jeg tror han prøver å si at vi mennesker er rett og slett altfor opptatt av reality. Hovedbudskapet er å få fram at alle er forskjellige og ikke alle er enige med alle i alt. Dessuten var dette ment som programbladteksten for revyen ”Det folk vil ha”, for å vekke oppmerksomhet rundt et tema som ikke har blitt tatt opp på samme måten før.
Bodskapet er ikke er så skjult som det er i enkelte andre lignende tekster, noe som iallfall får meg til å ha lyst på å lese videre helt til siste punktum. Kåseriet er et uttrykk for Kalvøs irritasjon over irriterende mennesker i verden. Stereotypiane vi finner på TV og i andre media blir skildret på en veldig humorstisk måte, de plagsomme, altvitende menneskene som kommenterer nyhetssaker, politiske utsagn og diskusjoner på vegne av andre, til tross for at folk flest i de fleste saker ikke har noe som helst til felles med disse menneskene. Are Kalvø fremmer et humoristisk opprør mot den velkjente frasen ”det er dette folket vil ha”, der han kommer fram til at folk slettes ikke vil ha ”ca. sekstitre år gamle halvnakne snikfotograferande trampolinehoppande onanistar som har sex og syng surt i beige skjorte og briller”. For om det var ”det folk vil ha” hadde det ikke vært mennesker som foretrekker og ser på nyheter hver dag. Jeg tror han prøver å si at vi mennesker er rett og slett altfor opptatt av reality. Hovedbudskapet er å få fram at alle er forskjellige og ikke alle er enige med alle i alt. Dessuten var dette ment som programbladteksten for revyen ”Det folk vil ha”, for å vekke oppmerksomhet rundt et tema som ikke har blitt tatt opp på samme måten før.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
