Ikkje Amerika, men Amerika

Denne teksten kom ut i ”Aftenposten” 30. Aug 2000, og er ein ironisk eller sarkastisk tekst rettet mot Oslo byråd, der Fløgstad foreslår at Sør-Amerika blir ett ”valgfritt sidemål”. I teksten får vi vita at Fløgstad både er Sør-Amerika ekspert og nynorskforfattar, så det er troverdig å tro at denne saken med valfritt sidemål som blir tatt opp i artikkelen, på et ironisk vis. Min oppfatting er at ironien i teksten kommer klart fram, sammen med Flagstads synspunkt. Jeg tror det hele er for å latterleggjøre selve konseptet om frivillig sidemål.

I teksten tar Fløgstad til ordet for at elever i Oslo området skal slippe å ha om Sør-Amerika i geografifaget/fagene. Han mener at elevene har for lite kunnskap om Amerika, og at læren om Sør-Amerika er unødvendig. Han mener heller burdefokusere på Nord-Amerika, fordi det er mer nærliggende våres kultur, på samme måte som det blir sagt at bokmål er mer nærliggende våres talemåte enn nynorsk. Han bruker mange argumenter fra nynorskdebatten til sin egen argumentasjon, for eksempel; ”Etter vår meining er det naudsynt at elevane får meir tid til å arbeide med hovud-Amerika i nord, utan å måtta bruka mykje verdifull tid på det sørlege subkontinentet”. Dette er et argument som blir brukt i målforms debatten. Man mener at elevene må bruke for mye tid på nynorsk, som kan si blir regna som et ”subkontinent”, sørlandet. Videre har vi flere eksempler: ”Ein legg til grunn at svært få Oslo-ungdomar vil få praktisk nytte av Sør-Amerika i sin vidare yrkeskarriere”. Igjen er det et velkjent argument fra målformsdebatten som blir bruk, bare et lite antall ungdommer vil få bruk for nynorsk senere i livet. Nok et eksempel ”Alt i dag er det slik at 90% av det som blir sagt om Amerika, handlar om Nord-Amerika.”. Man ser parallelle linjer med målformen, bokmål (Nord-Amerika) er det mest brukte språket.

Sarkasme er et virkemiddel som går igjen i teksten til Fløgstad. Sarkasmen skaper en provoserende stemning som understreker poenget, samtidig som det skaper humor i teksten. Godt eksempel på det er ”dersom det visar seg at prøveordninga er vellykka, ser ein for seg at forsøket vil kunna utvidast til å gjelda dei mest forvirrande kyststrekningane på vestlandet og i Nord-Norge, og einskilde særleg ubetydelege øyar i ytre Oslofjord.” Han foreslår med andre ord å utelukke noe av vårt eget land fra undervisningen. Han sammenligner det å fjerne avgjørende deler av landet med å fjerne en avgjørende del av språket og kulturen vår, dette blir sett på som en provoserende og sarkastisk måte.

Hovedsynspunktet og det Fløgstad prøver å få frem i denne tekster er sette søkelys på hvor latterlig den egentlige diskusjonen er, sidemålsdiskusjonen. Som sagt så er hele teksten ironisk ved bruk av en oppfunnet konflikt som fungerer som parallell til den reelle konflikten. Fløgstad bruker poeng fra den oppfunnede konflikten og overfører det til den aktuelle teksten. Fløgstads tar opp problemer og argumenter, og setter dem inn i en ny sammenheng som setter debatten i et ”nytt lys” og kansje det gjør at man ser annerledes på saken.